Øyvin Rudolf Sønnesyn Berg er prest i St. Jakob kirke og har vært det siden januar 2019. Som fersk prest ble han utfordret av Luthersk Kirketidende, et teologisk tidsskrift hvor abonnentene stort sett er prester i Den norske kirke, om å skrive en artikkel. Artikkelen skulle handle om kirken i dag, hva som utfordrer oss som prester og hvor kirkens mulighetsrom ligger. Artikkelen ble først publisert i LK 1/20.
Etter et år som prest vil jeg si at jeg har en utrolig kul jobb. Hverdagen min er variert, spennende, krevende og meningsfylt. Som prest i St. Jakob kirke, Den norske kirkes satsning for ungdom og unge voksne i Bergen sentrum, får jeg bruke dagene mine til å være med å bygge kirke med og for unge mennesker.
Det er egentlig ganske utrolig å oppleve hvordan Jesus virkelig er evangelium for unge mennesker i dag. Hvor dirrende relevant den kristne tro er inn i alt hva unge mennesker står i, så lenge vi evner å formidle det. Jeg brenner for at ungdom og unge voksne skal få oppleve en kirke hvor det er rom for dem, deres hverdag og deres søken etter Gud. Nettopp derfor ønsker jeg å tematisere dette: Hvordan møter vi våre ungdom og unge voksne?
Høymessen og konfirmantene
I teologistudiet var det mye fokus på høymessen. Gudstjenesten kl. 11, «menighetens puls», som den med rette blir kalt. Den var ikke grunnen til at jeg ville bli prest. Litt flåsete vil jeg påstå at jeg er blitt prest, på tross av gudstjenesten i Dnk, dens liturgi og dens salmer. Der har jeg ofte opplevd den kristne tro som ganske fjern. Etter 6 år med studier og fordypning har jeg nå fått en del nøkler til å forstå hvordan høymessen henger sammen med min tro og mitt liv. Men såpass lang tid tok det altså.
Hvert år konfirmeres rundt 35 000 14-15-åringer i Den norske kirke. Og vi møter dem med krav om at de skal delta på et visst antall gudstjenester. I 2010 viste den internasjonale undersøkelsen «Confirmation Work in Europe»[1] at 60 % av konfirmantene i Den norske kirke mislikte gudstjenester mer etter konfirmanttiden enn før. Kanskje har disse tallene endret seg siden da, men vi skylder å spørre oss selv: Bruker vi tiden med ungdommene godt nok? Evner vi å formidle hvilket livsforvandlende budskap evangeliet er?
Ungdomsarbeidet er viktig!
Selv om vi hadde den beste predikanten jeg vet om, var jeg sjelden å se på pappas gudstjenester i Nanset kirke. Men jeg hadde likevel et hjem i kirken, min gudstjeneste, hvor jeg fikk delta i et kristent fellesskap. For i Nanset kirke kunne man være Ten Sing-konfirmant. Da slapp man en del undervisning og noen gudstjenester, mot at man var på øvelse hver tirsdag. Der møtte jeg jevnaldrende, spilte og sang på musikken jeg hadde lastet ned på gutterommet og fikk høre forståelige andakter, hvor den kristne troen opplevdes relevant inn i mitt liv. Og i fellesskapet og gjennom ledertrening, fikk jeg konkrete eksempler på hva det betydde å være en kristen. Ten Sing og KFUK-KFUM var veien min inn i kirken og, etter hvert, inn i teologistudiet.
Jeg har møtt mange kirkelige ansatte og aktive kirkegjengere som forteller lignende fortellinger om hvordan de fant et hjem i kirken. Ofte starter fortellingen i en klubb, i Ten Sing, i KRIK, og relativt sjeldent starter den i en høymesse som virkelig begeistret. Min erfaring er at der hvor barne- og ungdoms-organisasjonene samarbeider med den lokale menigheten om konfirmantarbeidet, der ønsker ungdommene å bli værende, også etter konfirmasjonsfesten. Tenk om vi hadde vært like gode på å prioritere ressurser til det kontinuerlige ungdomsarbeidet, som til høymessen på søndag? Jeg tror vi som kirke har et stort potensiale i hvordan vi bruker konfirmasjonsåret til å bygge kirke.
Unge voksne
Like viktig er det at vi tar vare på dem som har vært en del av vårt ungdomsarbeid, men som har vokst ut av det. Mange av «våre» ungdommer flytter til andre steder i landet for å studere eller jobbe. I det de går inn i «unge voksne-fasen» er det mange som tidligere har hatt sitt hjem i Dnk som enten søker seg til andre kirkesamfunn eller ikke er i kontakt med kirken overhodet[2]. Jeg tror det ligger et stort potensiale i å skape rom for unge voksne i kirka.
En av mine arbeidsoppgaver er å realisere dette potensialet i Bergen sentrum. St. Jakob ønsker å være kirke for de unge voksne, der de er i sitt liv, og samtidig fungere som et bindeledd mellom ungdomsarbeidet de kommer fra og gudstjenestelivet de vil møte i sin lokale menighet, når de flytter videre. Vi jobber derfor daglig med spørsmålet om «Hvordan skaper vi rom for unge menneskers liv i kirken generelt og gudstjenesten spesielt?». Vi forsøker å gjøre gudstjenesten mer tilgjengelig blant annet ved å arbeide med språket i liturgien og arrangere salmer i en mer moderne musikalsk drakt.
Men minst like viktig som arbeidet med utformingen av selve gudstjenesten er det som skjer rundt. Dette ble jeg særlig bevisst på da Susanne Feste Ingebrigtsen, student og frivillig i St. Jakob, fortalte om et funn hun hadde gjort i sin masteravhandling. Der hadde hun intervjuet 15 unge voksne om deres forhold til forskjellige kirkesamfunn[3]. En tydelig tendens i denne gruppen var at følelsen av å høre til, et fellesskap, var noe som veide betydelig tyngre enn både teologi og uttrykksform, da de yngre skulle velge seg en menighet og et gudstjenestefellesskap. Særlig tydelig blir det i sitat som dette: «Jeg føler tilhørighet til Dnk og det de står for, men jeg har ikke vært i kontakt med dem de to siste årene, for jeg fant ikke noe fellesskap der.»
Vi må bygge fellesskap
Om vi skal være kirke for unge voksne må vi bygge fellesskap. I St. Jakob har vi forsøkt å møte dette ved å jobbe med frivilligtjenesten. På søndager kan man bli med i forskjellige team med forskjellige oppgaver knyttet til gudstjenesten, slik at det blir lettere å bli kjent med dem man går på gudstjeneste med. Men minst like viktig er det som skjer i ukedagene. Unge voksne-kor, klimastreik, studentlunsj, spill-kvelder, bibelgrupper og debattkvelder; I tillegg til å ta med unges hverdag inn i kirken er dette treffpunkt som er med på å bygge fellesskap. Sikre at du kjenner igjen et ansikt når du kommer i kirken på søndagen.
Jeg er glad for at det finnes prestejobber for sånne som meg, som synes menighetsarbeidet i ukedagene er vel så stas som søndagens gudstjeneste. Og jeg er glad satsninger som St. Jakob finnes i Den norske kirke, og håper vi vil se flere av dem i tiden fremover, særlig i de største byene. Vi må ta vare på ungdommene og de unge voksne. De er fremtidens prester, diakoner, kirkemusikere, menighetsråds-medlemmer og menighet.
De er kirkens fremtid. Men enda viktigere enn det: De er kirkens nåtid.
[1] Schweitzer, Wolfgang, Simojoki (2010). Confirmation work in Europe: Empirical results, experiences and challenges. München: Gütersloher Verlagshaus.
[2] Rafoss, T. W. (2017). Unge voksne og Den norske kirke. Oslo: KIFO, s. 21-22
[3] Ingebrigtsen, S. F. (2019). Sustainable growth of church organisations.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.