Hva koster egentlig en dugnad? Med pølser, brus og samvær med de andre blir kreftene fort hentet inn. Men hva om du er langt hjemmefra, tar mange tunge løft og ikke har noen å dele dem med?
Vi som selv er unge voksne og jobber med gruppen daglig ser nå hva det koster å være en perfeksjonist på dugnad. Og det vi ser skremmer oss.
De unge voksne er gjerne en gruppe som faller mellom to stoler. De er ikke lenger ungdom som bor hjemme, men de fleste er heller ikke etablert med egen familie. De har flyttet hjemmefra og er i en fase hvor de skal finne sin vei, sitt nettverk og sin identitet. Vi vet at denne gruppen er særlig utsatt for ensomhet og psykiske lidelser fra før av. SHoT-undersøkelsene viser en tydelig økning i psykiske symptomplager blant unge voksne de siste årene[1]. Vår opplevelse er at koronapandemien har fungert som et kraftig forstørrelsesglass på disse utfordringene.
Det er jo ikke vanskelig å forstå! Dersom du flyttet til en ny by forrige høst, ut av din egen komfortsone og inn i en helt ny hverdag, da har du ikke fått mye drahjelp av omgivelsene. Det du fikk var: en minimal fadderuke, digitale forelesninger, få fysiske treffpunkt, et dårlig jobbmarked og i tillegg en solid dose bekymring – fordi unge voksne bidrar til smittespredning.
Dette er ingen kritikk av smittevernregler eller et forsvar for de unge som velger fest foran andres liv og helse. Men vit at for hver party-gutt og -jente, så finnes det fire andre unge voksne som representerer generasjon prestasjon. De presterer til karakter 6 i smittevern! Når det er lov med 5 nærkontakter, møter de bare 2 – og da med en gnagende dårlig samvittighet. De tar de tyngste løftene på dugnaden og de gjør det uten å klage.
Mange av dem vi møter bærer preg av dette nå. Vi hører at en del av dem som slet med psykiske lidelser har blitt dårligere. Mange andre har fått sitt første møte med angst, depresjon og ensomhet. Generelt er humøret og fremtidstroen til de unge sterkt preget. De avbryter studiene, gir opp jobbsøkingen, gruer seg til sosiale settinger og flytter hjem. Vi er en del av nettverket som prøver å fange opp denne gruppen, men vi strekker ikke til.
For kun de aller modigste våger seg alene ut døra på sosiale events med munnbind og 1 meters avstand. Kun de heldigste har et sosialt og godt kollektiv å hvile i. Kun de sykeste kan prioriteres i de lange køene hos studenthelsetjenesten. Altfor mange må klare seg alene.
Til dere unge voksne som leser dette og kjenner seg igjen, vil vi si tre ting:
- Hold ut. Du er ikke alene om å ha det tungt. Det nærmer seg vår og vaksine!
- Vær klar over at din innsats er kjempeviktig. Så følg retningslinjene – det redder liv.
- Vi er mange som ønsker å se dere, møte dere, snakke med dere – om dere selv ønsker det.
Til våre ledere vil vi si tre ting:
- Vi heier på dere som står i krevende posisjoner og må ta vanskelige valg for oss alle.
- Vær bevisst situasjonen mange sårbare og pliktoppfyllende unge voksne nå står i. De må bli sett og hørt!
- Vit at ordene dere bruker betyr noe. Om dere sier «begrens all sosial kontakt», finnes det mange unge mennesker som begrenser all sosial kontakt.
Vi ser ikke helhetsbildet som må bestemme koronarestriksjonene i landet vårt. Men vi ønsker å varsle om det som vi ser på nært hold:
Den nåværende situasjonen koster dyrt, og de unge voksne betaler med sin psykiske helse. Vi kommer til å fortsette å betale for dette, med renter, i lang tid etter korona. Og vi er svært bekymret for hva totalkostnaden for denne dugnaden blir.
Skrevet av
Øyvin Rudolf Sønnesyn Berg, prest i St. Jakob
Trygve Nesse, programansvarlig i St. Jakob
[1] https://studenthelse.no/tema/psykisk_helse_og_trivsel