Uro, frykt og evnen til å gå på vannet – Matt 14, 22-34

22 Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. 23 Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene. 24 Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. 25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. 26 Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. 27 Men i det samme talte [Jesus] til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
28 Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» 29 «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. 30 Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» 31 Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» 32 Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. 33 Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!»
34 Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.

Matteus 14, 22-34