På litt underfullt og tilfeldig vis så besluttet en god gjeng (12 stykker) fra St. Jakob å dra til Taizé i Frankrike denne påsken. De fleste av oss visste lite eller ingenting om Taizé. Men plutselig var det palmehelg og vi satt på busser og biler med destinasjon Taizé. Vår bil dro med danskebåten og gjennom Danmark, Tyskland og Belgia – helt ned til en landsby øst i Frankrike.
Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente av Taizé og det er vanskelig å beskrive fullt ut den uken vi var der. I Taizé bor det omkring 110 brødre i en kommunitet – og de har tatt i mot unge fra hele Europa i flere tiår. Hver påske samles nå mer enn 4000 unge fra hele verden i den lille landsbyen i Frankrike.
Unge mennesker fra hele verden – og fra mange ulike kirker – er stille sammen – ber sammen – og deler alt for en uke. Det er ingen kjøpesentre eller restauranter – men helt enkel mat og køyesenger til alle. Mobiltelefonene legges bort og man går inn i en helt annen rytme for en uke. Når kirkeklokkene ringer i Taizé samles tusener av unge til bønn og sang. Sanger synges på alle slags språk og på hver samling er alle helt stille – sammen.
Da Taizé-felleskapet ble startet etter andre verdenskrig av broder Roger var visjonen å bringe mennesker fra hele Europa tettere sammen – å være venner – til tross for våre ulikheter. Og etter den stille uken hadde vi i St. Jakob fått venner fra hele verden – og en tro på at vi kan ta opp kampen mot det som gjør at vi mister håpet.
Nettavisenes overskrifter melder om kriser og endringer i Europa. Flyktningkrise, høyreradikalisme, islamisme, Brexit, Ukraina/Russland, gule vester, klimakrise og så videre. Denne påsken vil kanskje først og fremst huskes for brannen i Notre Dame og forferdelige nyheter fra Sri Lanka.
Dårlige nyheter kan gjøre oss motløse og det kan kjennes som om vi er maktesløse i møte med dem. Det å være i Taizé føltes som helt reelt – å skape håp inn i det vanskelige og mørke. Den norske sangen i Taizé denne påsken (blant alle slags sanger) lød: ”Nattens mørke er ikke mørke, Gud for deg, som dagens klare lys skinner natten”. Det føltes som om hele opplevelsen gjennom uken var vitne om at det er håp, for oss og for verden. Gjestfrihet finnes, vennskap er mulig, smarttelefoner kan slåes av.
Det ble mange timer med buss hjem og hverdagen kan føles langt unna bønnene i Taizé. Men vi må fortsatt bære håpet – og neste påske vil du kanskje være med på tur?
Programansvarlig i St. Jakob – Trygve Nesse
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.